Første møte med engelen min Oleander

Jeg må ærlig innrømme at min første reaksjon etter vi fikk dødsmeldingen var ”få han ut, jeg vil ikke se, vil ikke vite, vil ikke høre”.
Heldigvis fikk jeg grei beskjed på at det beste er å føde så sant man kan. Det er ikke bare bare å ta keisersnitt og leve i en rekonvalesens tid uten barn. Dette er jeg utrolig glad for i dag.

Tror de fleste av oss har et anstrengt forhold til døden, både det å snakke om det og det å se døde mennesker. Særlig når døden er nær innpå deg og du ikke vet hva du kan forvente.
Jordmødrene spurte meg om jeg ville at de skulle legge han på brystet mitt etter han kom ut. Dvelte i grunnen litt rundt dette (her er det igjen frykten for det ukjente som slår inn), men etter å ha blitt fortalt at han ville da være varm og jeg ville være takknemlig for denne stunden i ettertid måtte jeg si meg selv enig. 

Da jeg så han for første gang ble jeg trist, glad, usikker og forundret. Var det virkelig slik barnet mitt så ut. Han var jo vakker, perfekt og akkurat slike et barn skal være. Vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg (for han var jo bare et barn), men jeg har alltid forbundet døden med noe skummelt og fryktinngytende. Noe man helst ikke vil se eller forholde seg til.
Men slik var det altså. Han lå oppå meg, varm og god med et blått helseteppe rundt seg. Han luktet den gode nyfødt lukten som spedbarn gjør. Han var akkurat lik alle andre barn, bare livløs og stille.
Han så så fredfull ut. Dette hjelper litt på min dårlige samvittighet som en mor som ikke har klart å beskytte barnet sitt. Jeg tror ikke han har hatt det vondt. Han så i hvert fall ikke slik ut.