"Nå kan alt skje"

Den uskyldige naive innstillingen til livet er brutalt revet vekk. Den følelsen av at ”det skjer ikke meg” eksisterer ikke. Jeg føler meg utsatt. Som et lett bytte på en åpen mark. Jeg føler at ulykke stirrer meg i bakhode og planlegger sitt neste trekk.
Jeg prøver å gjøre meg så liten og usynlig så mulig. Hvis ingen ser meg, vet hvor jeg er eller hva jeg gjør, da kan jo heller ingenting gale skje.
Med meg i min flukt plan er min sønn og min mann.
”Hvis vi bare forsvinner litt da kan ikke ulykke komme og ta oss. Hvis vi ikke kjører bil da kan vi ikke kræsje. Hvis vi bare spiser grøt da kan vi ikke bli kvelt. Hvis vi ikke sover så kan vi ikke dø om natten. Hvis ikke, hvis bare, hvis ikke, hvis bare…. ”

Det kalles katastrofetanker, og ifølge ekspertene er dette helt normalt. Det er skremmende å sitte med disse tankene, men jeg vet det vil komme en tid hvor alt blir bedre. Hvor den uskyldige naive holdningen til livet blir mer fremtredende. Hvor jeg ikke føler meg utsatt for ulykke, men velsignet med glede og håp.
Det kommer en dag.