De sosiale forventningene kommer tidlig i en sorg prosess.
Selv om ingen sier noe direkte merker jeg presset. For alle rundt går tiden
fort. Det gjorde tiden for meg og før prinsen døde. Hektiske hverdager. Skole,
kjøring, henting, middag, klesvask og annet forefallende.
Nå står tiden stille. Klokken og timene går, men sorgtiden er der. Hele tiden.
Morgen, middag og kveld.
Forespørsler om middagsbesøker, andre
besøker og sosiale begivenheter er ikke lett. Under sosialt samvær må sorgtiden
skjules. Bak smilende munn uten glede i øynene. Bak latter fra magen og ikke
hjerte. Det evinnelige spørsmålet ”hvordan går det”
skal besvares. Hvis jeg svarer rett fra hjerte trekker folk seg unna. De vet
ikke hvordan de skal hjelpe eller hva de skal gjøre og si. Det vet ikke jeg
heller. Og har man det først ”bra” en dag skal man liksom ha det bra neste gang
og. Da er letteste utvei og ta på seg smilemasken og si at det går bra. Det
skal jo også nevnes at letteste utvei ikke alltid er den beste.
<3
SvarSlett