Jeg har blitt vant med å "sovne til sorg".
Jeg er alltid litt ekstra trist når jeg går å legger meg for da dukker Oleander opp. Idet jeg lukker øynene ser jeg det fine ansiktet hans med den litt strenge minen og det gylne litt krøllete håret hans sitt.
Det kommer en følelse av sorg, savn og vemod.
I drømmeland dukker døden opp. Jeg drømmer om Oleander som er død og andre døde babyer.
Ene natten holdt jeg tre døde babyer i armene mine. Den ene var Oleander, den andre vet jeg ikke og den tredje babyen var den som skulle blitt mitt neste barn.
En annen natt drømte jeg at vi drev å skiftet klær på Oleander HELE tiden, samtidig som vi kjørte fra plass til plass. Vi måtte skape minner og fotografere han før han skulle gravlegges.
Når jeg har slike drømmer om natten våkner jeg alltid opp til en ufattelig trist følelse.
Det er vanskelig å beskrive, men det er som om jeg våkner til tristhet, sovner til tristhet om og om igjen, dag etter dag og natt etter natt.
Etter å ha snakket med psykolog om dette har jeg blitt fortalt at dette er helt normalt i en sorg prosess.
Det er underbevisstheten som bearbeider sorgen i drømmene. Det er utrolig slitsomt mens det holder på for du sover kun " på overflaten" mens du drømmer.
Det vil nok gå over etter en viss tid og den dype søvnen vil komme tilbake.
Imellomtiden er det bare å smøre seg med tålmodighet og vente.
Ah, kjenner meg igjen i rare drømmer etter dødfødsel. Jeg hadde gjort en avtale med jordmoren min som fulgte meg i svangerskapet, for å snakke om alt. En av nettene før avtalen drømte jeg at en mafia hadde snikmyrdet henne slik at jeg aldri skulle finne ut sannheten om hva som skjedde med sønnen min i magen. Det store problemet i drømmen var hvem jeg nå skulle stole på og hvem jeg skulle gå til for å finne "sannheten" og hvordan jeg skulle finne dem uten selv å bli drept. Hjernen lager sinnsyke historier, helt av seg selv. Mye å bearbeide tydeligvis!
SvarSlett