Jeg har fått et ganske så ambivalent forhold til det hele. Den uskyldige, naive innstillingen er vekk. Jeg er ikke uredd lenger og tenker ”det skjer ikke med meg”.
Jeg kan ikke lenger klage over de små tingene, for alt kan jo bli så mye verre. Å irritere seg over bagateller virker så meningsløst. Jeg er trist og lei og så uendelig sliten av å føle det slik, men samtidig vil jeg ikke ha det på noen annen måte. At jeg sørger betyr jo bare at min lille sønn er høyt elsket og dypt savnet.
Jeg har fått spørsmål om jeg er bitter på hva som har skjedd
og om jeg ville vært foruten opplevelsen hvis jeg kunne valgt. Jeg har
reflektert litt over det hele.
Jeg er sint og bitter på omstendighetene og tilfeldighetene, men samtidig så utrolig takknemlig for hva det har brakt inn i livet mitt. Jeg ville ikke vært foruten svangerskapet eller det døgnet jeg fikk med gutten min, verken død eller levende. Selv om han døde i magen min og mine drømmer forsvant med han er jeg evig takknemlig. En mamma vil jo aldri være foruten sine barn, selv om de kun får små glimt sammen med dem. Jeg er fortvilet over og ikke kunne se han vokse opp. Det er de små tingene som jeg så inderlig kunne ønske jeg fikk oppleve. Som latter, gråt, de første skrittene, bursdagene, første møte med snøen, sette plaster å blåse på alle sommerskrubbsårene… Jeg kunne fortsatt i det uendelige.
Jeg er takknemlig for alle de gode sparkene i svangerskapet. Jeg er til og med takknemlig for kvalme, halsbrann, bekkenløsning og alle vondtene. For meg er de bare beviser på hans eksistens og viderefører mitt minne om han. Jeg er også takknemlig for at jeg fikk holde han, stryke på han, føle han og lukte på han etter fødselen. Alle minner er gode minner. Rart hvordan noe kan være så vondt, men likevel så godt.
På mange måter tror jeg man er nødt til å være en englemamma for å forstå akkurat dette.
Jeg er sint og bitter på omstendighetene og tilfeldighetene, men samtidig så utrolig takknemlig for hva det har brakt inn i livet mitt. Jeg ville ikke vært foruten svangerskapet eller det døgnet jeg fikk med gutten min, verken død eller levende. Selv om han døde i magen min og mine drømmer forsvant med han er jeg evig takknemlig. En mamma vil jo aldri være foruten sine barn, selv om de kun får små glimt sammen med dem. Jeg er fortvilet over og ikke kunne se han vokse opp. Det er de små tingene som jeg så inderlig kunne ønske jeg fikk oppleve. Som latter, gråt, de første skrittene, bursdagene, første møte med snøen, sette plaster å blåse på alle sommerskrubbsårene… Jeg kunne fortsatt i det uendelige.
Jeg er takknemlig for alle de gode sparkene i svangerskapet. Jeg er til og med takknemlig for kvalme, halsbrann, bekkenløsning og alle vondtene. For meg er de bare beviser på hans eksistens og viderefører mitt minne om han. Jeg er også takknemlig for at jeg fikk holde han, stryke på han, føle han og lukte på han etter fødselen. Alle minner er gode minner. Rart hvordan noe kan være så vondt, men likevel så godt.
På mange måter tror jeg man er nødt til å være en englemamma for å forstå akkurat dette.
”Det finnes ingen vennskap, ingen kjærlighet, som den mor har til sine barn”
-Henry Ward Beecher
sterkt å lese hvordan du beskriver savne av lille oleander.,får jeg vet så inderlig hvordan du har det.varme klemmer til deg fra ei så og har en liten skatt i himmelen.<3
SvarSlettjeg skriver og blogg om hvordan det er å være englemamme og håpet om et nytt mirakel.mammamay5.blogspot.com.
Tusen takk for klemmer may. Det er ikke bare bare å være englemamma gitt. Har vært inne å lest på bloggen din og lagt deg til (har nok fulgt med en stund ;))
SlettSender mange klemmer i retur