Sorgen har ulendt terreng

Tenk hvis sorgen hadde hatt et terreng med slakke sletter og små bakketopper fylt med en eng av blomster.
I stede har den høye, spisse fjell med stup rundt alle kanter, omgitt av skygge. Jeg er nå midt i sorgens landskap. Jeg er ikke mer en på første avsats på sorgens fjell før jeg faller ned igjen. Noen dager har jeg klart å klatret både to og tre avsatser opp før jeg faller helt ned til bunne igjen. Og inn i skyggen.

Noen dager er jeg nesten kommet halvveis opp, da kjenner jeg litt glede. Da ser jeg rundt meg og setter pris på alt jeg har, for derifra er utsikten ganske så praktfull.
Hvis jeg ser ned kan jeg fremdeles se skyggene. Noen ganger velger jeg å klatre ned igjen. Det er litt godt å være der og. Da kan jeg kjenne litt på kulden, og når jeg blir for kald da vet jeg hvor jeg må gå.  Opp igjen.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan se toppen. Vet ikke om jeg noen gang kommer helt til topps, men nesten er godt nok for meg. Fra toppen er sikkert utsikten enestående. Jeg mener å huske å ha sett den før. Det vare før jeg befant meg i skyggene på bunnen. Det var før det ble kaldt.

En dag, en dag skal jeg nå toppen. Men fjellet er høyt og stien er kronglete, og sorgen sti har ulendt terreng.